Når tannregulering blir vanskeligere for de som trenger det mest
Tannregulering er en viktig behandling for mange barn og unge med komplekse behov, som leppe-kjeve-ganespalter eller andre medfødte lidelser. En nylig endring i finansieringen kan gjøre livet langt vanskeligere for disse pasientene og deres familier.
I dag følger pengene pasientene – de kan velge hvor de vil få behandling, og ofte velger de en tannlege i nærheten av hjemmet. Med den vedtatte endringen vil finansieringen flyttes fra HELFO til helseforetakene. Det betyr at det er pasientene som må følge pengene, ikke omvendt. Også tidligere har våre politikere redusert støtten til tannregulering
Hva betyr dette i praksis?
- Mistet fritt behandlingsvalg
I dag kan du som pasient velge en reguleringstannlege du føler deg trygg på, ofte i ditt nærområde. Hvis helseforetakene tar over, vil de bestemme hvor behandlingen skal foregå. Uansett hvor du bor, kan du bli tvunget til å reise til Oslo eller Bergen for behandling – selv om det finnes tannleger lokalt som kunne gjort samme jobben. - Store belastninger for familiene
Tannregulering krever regelmessige kontroller, ofte hver 4.–6. uke, over flere år. For familier betyr dette månedlige reiser til storbyer, med tap av skole og jobb. For selvstendig næringsdrivende kan dette bety direkte tap av inntekt, uten noen kompensasjon. Det er en enorm belastning for både pasienter og foresatte. - Lange ventelister og dårligere behandling
Sykehusene sliter allerede med underbemanning og lange ventetider. Med flere pasienter i systemet, vil ventelistene sannsynligvis bli enda lengre. I tillegg risikerer man at erfarne tannleger forsvinner fra feltet fordi refusjonene fra helseforetakene er for lave til at det er økonomisk bærekraftig å tilby behandlingen. - Manglende øremerking av midler
Når pengene flyttes til helseforetakene, blir de ikke øremerket tannregulering. I stedet kan midlene brukes til andre behandlinger, som barnekreft. Selv om dette er viktige prioriteringer, kan det bety at tannregulering for sårbare pasienter nedprioriteres.
Gratis behandling – men til hvilken pris?
Det eneste positive med endringen er at behandlingen blir gratis for pasientene, men hva hjelper det når fleksibiliteten forsvinner, belastningen øker og kvaliteten på behandlingen kan bli dårligere? Kostnadene for staten blir vesentlig høyere enn idag, all den tid pasientene og foresatte skal fraktes månedlig til Oslo eller Bergen, uavhengig av hvor du bor i Norge.
Hva kan vi gjøre?
Denne endringen vil ramme de mest sårbare pasientene – barn og unge som allerede har store helseutfordringer. Vi må spørre hvorfor en slik drastisk endring vurderes uten en grundig analyse av konsekvensene. Det er viktig å sikre at pengene fortsetter å følge pasientene, og ikke omvendt.
